Historien blir til mens vi går. Dette bildet ble tatt sent på 1970-tallet. Motivet var det som da var en aldrende lastebil. En relativt voksen rusk etter årsmodellen. 1955 Dodge C3 med sju tonns totalvekt. Med ei svær Hiab-kran og sikkert ei saftig hjelperamme var nok ikke nyttelasta all verden. Men tall i vognkortet ble kun ansett som veiledende, en bil var ikke full-lastet før det ikke var plass til mer.
Vel så interessant som hovedmotivet er alt annet som har sniki seg med. Den gang var det akseptert å parkere både små og store biler delvis på fortauet. Folk gikk rundt det som sto i veien, og parkeringsvakter fant man bare i sentrum av byene.
Har ikke noe med denne bilen å gjøre, men kan huske ei gammal dame som - la oss kalle henne Concordia - som ble kjørt i hjæl av en lastebil. Det ble jo selvsagt folkesnakk av sånne hendelser. Det store spørsmålet var hva pokkern den kjerringa hadde uti veien å gjøre. Er farlig å være i veien for trafikken. Nå heter det trafikkdrept, før ble du enten påkjørt eller overkjørt. Ble du påkjørt, reiste du deg opp, fikk ei salig lekse av bilisten som kjørte på deg, og så gikk du videre. Med beskjed om å plastre deg når du kom hjem. Ble du overkjørt var det straks en smule verre. Fikk du bein eller armer under et hjul eller tre fikk du fortsatt kjeft fordi du var der du var. Kanskje fikk du gips på et eller annet lem. Var noen uheldige og fikk spor fra Askim Gummivarefabrikk over brøstkassa fikk du ikke kjeft. Da kom lausbikkjer og brannvesenet og rydda opp. Concordia ble overkjørt………
Ser man i speilet på bilen det fotograferes fra kan kjennere se at dette er en Ford Transit. Utgave kort med bensinmotor og automatgear. Fra 1979 og tilhørte Postverket. Ute på depot-kjøring. Mange husker sikkert de grå kassene med posthorn på. Som regel skrudd opp på en butikkvegg. I disse depot-kassene hentet postbudet ny ladning brev og aviser. Var jo begrenset hvor mye en sykkel kunne få med seg på en gang. En genial ordning som tok slutt da alle postbud parkerte syklene for godt og begynte å kjøre biler. Mens alle andre skal sykle. Snåle greier.
Nevnes må også all grisekjøringa med Postens biler. Spinning, sladding, kjøring mot kjøreretningen, der det var forbudt for alle å kjøre. Postbilene hadde uskrevne dispensasjoner. Heller ikke fartsgrensene gjaldt postbiler. De gikk som kanonkuler i alle retninger. Posten skal fram var slagordet. Og fram kom den. Den tjuende hver måned med pensjonen i cash på gulvet i en Transit eller Transporter med vinduer. Millioner av kroner i låsbare nylonsekker. Mye som var mer moro før gitt.
