Hjem igjen.....

Denne artikkelen er i litt ulike versjoner også publisert i "Historielagsnytt", bladet til Skoger og Konnerud Historielag,

og i Egmont Publishing sitt magasin "Norsk Motorveteran"

Klar for ekspedisjon - without limits

      Historie kan være så mangt. De av oss som er opptatt av gamle tekniske innretninger, har nok historieinteresse som går i andre retninger også. En gammel bil eller motorsykkel – eller en steinknuser for den saks skyld - er interessant i seg selv, men historien til objektet er så mye mer enn når og hvor det er laget. Spenningen ved å lete fram opplysninger om hva bruksområdet var, hvem som eide det og hva skjebnen til sist ble skal ikke undervurderes. Begynner man å grave finner man ofte mye morsomt, og man møter mange interessante mennesker. Denne historien handler om et slikt prosjekt.

     Det startet med at redaktøren i et lokalhistorisk tidsskrift spurte denne artikkelforfatter om han kunne skrive litt om en lokal bil. En liten notis og et par bilder skulle det bli. Det ble mye mer.

     Martinius Kinnerud ble født som nummer tre av syv søsken på gården som lå langt inni skauen på Konnerud utenfor Drammen. Kinnerud gård ligger fortsatt langt inni skauen. Tirsdag 28. februar 1899 ble han født, ikke 29. som det står i kirkeboka. 1899 var ikke skuddår, så han var aldri i fare for å bli bursdagsfeiret bare hvert fjerde år. Men vi kan jo forestille oss at det var kaldt den dagen han ble født. Kan hende var det så kaldt i det som opprinnelig var kontorbygningen til Nikkerud Gruver at selv midden i sengehalmen mistrivdes. Nåvel – vi får håpe jordmora hadde forlangt hard fyring før poden fant det for godt å komme ut i dagslys for første gang.

Martinius "Mattis" Kinnerud, (1899 - 1984).  Foto: Reidar Halden, 1978

     Konnerud er ikke kjent først og fremst for god matjord, og inne på Kinnerud er jordsmonnet svært så skrint. Man har fått høre at det i nyere tid var problem med å få gravd et høl som var dypt nok for en sjøldaua gris. Som likt for så mange andre på den tiden var levevilkårene ikke akkurat preget av overflod. I tillegg til ordinært jordbruk måtte jakt, fiske og skogsarbeid til for å fylle spiskammerset. Slik var det for veldig mange i Norge for over hundre år siden. En spesialitet på Kinnerud var produksjon av furu- kjøler og stavner til båter.

I 1941 giftet Mattis seg med Ragnhild Dorthea Nilsen. Ekteskapet ble ikke langt, en eller annen tragedie rammet allerede i 1943. Da døde Ragnhild bare trettisyv år gammel. Årsaken vites ikke, men Mattis ble alene inne på Kinnerud. I 1944 annonserer han etter husholderske. Han søker en «gjente» ikke under tretti år. En gjente som må kunne stelle to kyr i tillegg til vanlig husarbeid. Den jobben får Sigrid Steingrimsen (bildet), Sigrid som ble døpt to dager før Martinius ble født. Hun brukte etternavnet Steingrimsen etter sin far Steingrim, men het egentlig Haugen og var fra Gol. Kontrastene kan synes store, hun hadde tidligere bl.a. vært hushjelp hos overrettssakfører Rømcke på Bygdøy. Så kom hun altså til Konnerud-skauen. Og der ble hun til hun døde i 1984, et halvt år før Martinius. Det står å lese at gårdbruker Kinnerud ønsket å vise sin takknemlighet ved at hun skulle tildeles Norges Vels medalje for tretti års tro tjeneste i 1974. Og slik ble det. ….. Hun var nok et grepa kvinnfolk Sigrid. Hun kunne observeres med slegge og kiler, opptatt med å kløyve svære bjørkekubber.

     Med referanse til en artikkel i Drammens Tidende og Buskeruds blad var Mattis interessert i biler. Sin første kjøpte han i 1923. En 1915 modell Hupmobile. Den gang en ganske sjelden bil. Merket eksisterte fra 1909 til 1939. I dag finnes det 20 kjente eksemplarer i Norge. Vi kan spekulere litt rundt den bilen. Eksisterer den fortsatt? En av landets virkelige pionerer innenfor veteranbilhobbyen, flymekanikeren, katteelskeren og orakelet ved Norsk Teknisk Museum, for lengst avdøde Jan Tolfsby hentet på 1950-tallet en slik Hupmobile i Drammensområdet. Bilen var uten motor. Den var brukt som moring og ligger fortsatt et sted i Drammensfjorden. Det har så langt ikke latt seg finne ut om det er Mattis sin gamle Hupmobile som står fullt kjørbar i Halden, men hvem vet…. Unge Kinnerud kjørte også Indian og Harley Davidson motorsykler og hadde flere andre biler gjennom årene. Hadde bl.a. som jobb å være sjåfør for både «Kooperativen» og Drammens Rør. Den bilen han huskes for er hans irrgrønne Studebaker Champion fra 1955. Dette kjøretøyet hadde han fra 1961 til sin død i 1984. Bilen huskes ikke bare for fargen, men også fordi den gikk med kjettinger store deler av året og i det store og hele var en spesiell bil.  Grinderudbakken kan være lei på vinterføre, men uproblematisk med piggkjetting.  De var nok gode å ha i vårløsningen innover gårdsveien også, men det så unektelig litt rart ut med kjettinger lenge etter at krokusen var avblomstret. Nettopp Grinderudbakken hadde svært regelmessig besøk av Studebakeren. Hver søndag kl 18 presis ble bakken kjørt ned, med stopp i bunnen. Der lå Løvlund Kafe. Løvlund Kafe ble drevet av Camilla og Lorentz Kollerud. De serverte ikke bare kaffe og vafler, de hadde også bevilling til skjenking av øl. Nøyaktig en time tilbrakte Sigrid og Martinius på kafeen før de satte kursen hjemover igjen. Med eller uten kjettinger. Klokken kunne stilles etter disse besøkene forteller sambygdingen Erik Grinderud. Mattis var selvsagt sjåføren og bak satt Sigrid. Alltid bak. Og alltid i midten av baksetet, aldri på en av sidene.

     På lik linje med mat, klær og varme så er mennesket fullstendig avhengig av kjetting for å kunne eksistere. Har skrevet en artikkel om det. Den ligger også her på Historiemoro. 

Er dette Mattis sin aller første bil?

     Så til kjernen i denne artikkelen. At Studebakeren fortsatt eksisterer har vært kjent i mange år, og lenge har planen vært å presentere noen ord og et bilde av bilen. Nå ble det helt annerledes. Via kontakter i veteranbilmiljøet kom ideen om å bringe Mattis sin juvel tilbake til Kinnerud. Som tenkt så gjort. Bilen står i dag på museum, men eieren tente på ideen og var svært så velvillig. En tidlig lørdag morgen bar det av sted med egnet redskap for å bringe bilen tilbake. Det var til tider nesten rørende å kjøre gjennom Konnerud med bilen på henger og se eldre folk stoppe og snu seg. Og det var med andektig følelse man svingte inn på Kinnerudveien og sakte lot den gamle amerikaneren atter få kjenne på den friske lufta aller innerst på Konnerud. I trekkbilens speil kunne man se smilet i grillen på bilen som mykt duvet på hengeren når alle høla i veien ble varsomt passert. Hjem, kjære hjem…..… Plassen utenfor SIF-hytta hadde vi fått låne til lossing, lasting og parkering av følgebiler. Vi hadde ikke stått der mange minutter før den første på skautur kommer ilende og sier «næmmen!!! – det er jo bilen til Mattis». En annen kommer og sier «en sånn bil har vært her inne før». Da han fikk høre at det var akkurat den bilen som hadde vært der før var overraskelsen stor. Flere som kjente igjen bilen slo av en prat, andre tok bilder og stilte spørsmål vi svarte på etter beste evne. Den gamle vogna var ikke så veldig startvillig – kanskje var den rørt og litt anterert som følge av hjemkomsten - men omsider kom vi til det høytidelige tidspunktet der dagens eier, Odd Hagen fra Frogner kjørte ned den lille bakken og inn på tunet på Kinnerud. Ringen var sluttet.

Av Drammen Kommune hadde vi fått låne nøkler slik at vi skulle kunne lage en ny utgave av Reidar Haldens bilde fra 1978. Der står Martinius Kinnerud og titter ømt på sin øyensten inne i garasjen. Det var bygd en sauebinge inni garasjen så helt likt bilde med dagens eier fikk vi ikke til, men i alle fall et lignende. Mange bilder ble tatt, og noen av dem ser leseren her. I flere timer var vi inne på tunet, tiden gikk fort i hyggelig selskap. Spesielt hyggelig var det at dagens bileier satte så stor pris på denne hendelsen. For skribenten var det ærefullt å sitte bak rattet til Mattis og flytte bilen rundt på tunet der den hadde hatt sitt hjem i tjuefire år.

Mattis beskuer sin 1955 Studebaker Champion der den står på sin faste plass i låven.

Foto: Reidar Halden, 1978.

Førtifem år senere står dagens bileier Odd Hagen utenfor den samme låven.

     Studebaker Champion var en modell som i ulike utgaver var i salg fra 1939 til 1958. Mattis sin utgave er av aller enkleste sort og ble kun produsert i 3290 eksemplarer.  Ble kalt Scotsman med hint om at skotter er kjente for å være gjerrige. De mer påkostede versjonene hadde masse krom og pynt både innvendig og utvendig, og var langt mer attraktive i 1955, som i dag. Studebaker var langt framme i utviklingen av etterkrigs biler. De var lette, økonomiske og designmessig langt forut for sin tid. Sjefsdesigner Raymond Loewy hos Studebaker har signert mange estetiske perler i bilverdenen. Fremdriften sørget en sideventilert rekke-sekser for. En motor mange karer har stiftet bekjentskap med i en annen type transportmiddel. Forsvarets M29 Weasel hadde akkurat denne maskinen.

     Det er å håpe at både Sigrid og Mattis hadde likt denne omtalen, at de hadde likt at bilen fortsatt har et godt liv. Det de nok ikke hadde likt er at Drammen Kommune er i villrede om hva de skal bruke eiendommen til. Skal noen bo på Kinnerud må de være ekte idealister. Sannsynligvis bør man tillate en viss modernisering for å tilfredsstille dagens krav til boligstandard. Gjengroingen går dessverre med lynets hastighet, og ubebodde hus forfaller fort. La oss håpe det atter blir lys i glasa og at det atter kommer dyr på beite der inne.  Stedet har i mange år vært en destinasjon for familieturer, og utallige er Drammens barn som har fått stifte sitt første bekjentskap med sauer, hester, griser, lamaer, høner og andre dyr. Så kjære Drammen Kommune, et levende Kinnerud er en investering i trivsel og glede for hele byen. Vi venter i spenning…… For kuriositetens skyld kan nevnes at det nedi et dæle på Grinderud lå en annen Studebaker. Et vrak av en eldre modell som plutselig ble borte ei natt. Motoren ligger der fortsatt.

     Håper leseren har hatt en smule glede av disse ord. Uten hjelp hadde det vært umulig å skrive  artikkelen. I tilfeldig rekkefølge takkes for små og store bidrag; Bjørn Norstad, Drammen Kommune, Erik Grinderud, Ørn Thomsen/Arctic Trucks, Odd Hagen, Reidar Halden, Nasjonalbiblioteket, Øivind Fjellvang, Strømsgodset Idrettsforening, Tone Sverreson Ørmen/Skoger og Konnerud Historielag, Bjørn Skjærvik, Statens Vegvesen og Eight Amcar Club. Et besøk i EAC sitt fantastiske museum i Sørum anbefales på det varmeste. I tillegg til «vår» bil, står der massevis av fine eksemplarer av de utgåtte merkene Nash, Packard, Hudson, Henry J, Kaiser, Frazer, DeSoto, Willys og altså Studebaker.