Strand i Sagen

Denne artikkelen er tidligere publisert i Egmont-magasinet Norsk Motorveteran

Ho står tett inntil røysa

på ein attgrodd jordekant.

Det var ikkje bruk for ho meir,

sett til sides så ingen ho fann.

Gamlekjerra gjev tankar

inn i mi kvardagsstrid.

Minner på nytt om dette

i kjensler frå svunnen tid.

Gamle kjøretøyer er spennende, men ofte er historien bak dem, og menneskene rundt dem minst like spennende. Diktet om gamlekjerra er nok myntet på ei hestekjerre, men kunne like godt handlet om en bil. Det er hentet fra diktsamlingen «Tankane mine» av Roar Strand. Det er Roar og samlingene hans det skal fortelles om. Roar bor på en praktfull eiendom ved Kvislaelva i Hol kommune. En plass som ble ryddet på 1700-tallet og som har blitt kalt både Mølna, Kulbotten og Saugen, nå Sagen.

Roar Strand i Sagen er ikke bare livskunstner, dikter og gårdsforvalter, han er også innehaver av et begravelsesbyrå og en stor samling historiske kjøretøyer. Sammen med sin sønn Tor Erik. Forretningen drives på en måte som mange sikkert vil mene er historisk, men lokalkunnskap, lokalt omdømme med omsorg og trygghet er god nok markedsføring mener Roar. De har ingen nettside eller annonsekampanjer. Og kundene kan velge mellom trehvit eller hvit kiste. De sørgende skal ikke behøve å bruke masse energi på å vurdere dusinvis av varianter.

Bruket Sagen består av mange bygninger, både gamle verneverdige og nye lettdrevne, i små og store utgaver. Da artikkelforfatteren for tretti år siden besøkte Sagen var det for å se på ei smie og et lite elektrisitetsverk som begge ser ut som de som arbeider der bare er heime te dugurds. Dugurden som har vara i fleire generasjonar. Det var den gang ingen ting som hadde noe med motorhistorie å gjøre på gården. I nyere tids besøk fikk man betalt for sleivkjeften sin; «Har du hatt et drøpp Roar, siden du plutselig har begynt å samle på så mye?» Svaret kom umiddelbart; «nei, men e fekk ein svulst i nakjin og trudde e sku døy, men e døyde ikkji». Svulsten har han bilde av på veggen i gangen, han ser på den hver morgen og sier: «detta ska bli ein fin dag». Han begynte å samle for å gjøre noe artig før han kanskje skulle forlate jorden. Roar og Tor Erik begynte å samle kjøretøy for ti år siden, og de samler fortsatt.

..

Roar Sagen sammen med sønnen Tor Erik og barnebarnet Leander foran deres 1936 Dogde buss

Og for en samling, her er et førti-femtitall biler, like mange motorsykler og motorsager, og massevis med små og store gøyale saker. Roar og Tor Erik har satset mye på kjøretøyer med lokal historie fra Hallingdal, med spenn fra buss til moped, fra over hundre år gamle kjøregreier til saker fra nittitallet. Her er Mercedes-replikaen – egentlig en Lincoln - som har deltatt i storfilmen Rat Race med blant andre John Cleese, Whoopi Goldberg og Rowan Atkinson, og her er Folkevogn-pickup’en til det lokale handelslaget.

Rat Race-bilen som ble filmet både i Calgary i Canada og i Nevada, Arizona og New Mexico i USA. Og nå altså i Hallingdal.

Og hvis noen lurer på hvor det ble av Volvo 265’en til Olav Thon så er den altså i Sagen. Den nyter pensjonisttilværelsen sammen med Volvo’en til lensmann Torstein Seim, men han måtte nøye seg med en 245. Et par nydelige T-Forder står i godt selskap med et utvalg til dels digre stasjonærmotorer og morsomt campingutstyr. Noen av bilene er pietistisk restaurerte, men et stort antall er i original stand. Med et par unntak er det bare biler og motorsykler som var vanlige syn på norske veier den gangen de var nye. Her finner vi ingen digre amerikanske flak eller muskelbiler, her er heller ingen racerbiler eller bruktimporterte engelske eller tyske biler uten tak. Men der finnes en Vauxhall Victor som nesten ikke har gått noe, den berømte Plypelen, blandingen av Plymouth og Opel som Einar Holst i Drammen bygde på femtitallet har fått et godt hjem i Hol, her er Renault Dauphine, Citroën 2CV, Ford Anglia, Opel Olympia og Toyota Corolla for å nevne noen. Blant motorsyklene er det en som eieren passet på at alltid sto i water, og blant motorsagene er det en semi-diesel konstruert på Kongsberg i 1949. Den veier åtte og en halv kilo og bærer det kosmiske navnet Comet. Gode naboer er gull verdt, noen ganger i bokstavelig forstand.  Roars nabo Knut har passert åtti år, men går ikke av veien for å kaste seg på rygg og åle seg innunder en bil bare fordi han lurer på hvordan den ser ut under. Denne naboen kom trillende med en 1919 Indian med sidevogn. Han syntes den passet bedre sammen med andre motorsykler og ville få det triveligere hos Roar og Tor Erik enn den hadde det på hans egen låve.

Den snille naboen, Knut Tragethon vil ut og kjøre buss

Noen rekker alt, og det er årsak til undring titt og ofte. I dette tilfellet er det flere titalls bygninger som alle er i en uklanderlig tilstand, det er plener og grusganger et slott verdig, og det er massevis med ender og gjess som skal ha sitt daglige stell. Og hvordan får man så plass til alt dette?  Det er såre enkelt, når plassen blir for liten, ja så bygger man selvsagt noe nytt. Alt står i musesikrede lokaler og garasjer, de fleste med innvendig panelbekledning, gullende rene gulver med parkett, epoxy og tepper, elektriske porter og avansert brann- og tyverisikring. I motsetning til en del andre samlinger rundt om i landet så er det intet som forfaller her. Naturen, kulturlandskapet, bygningene, det inni bygningene – ja det er en sjelden nytelse å beskue det hele.

En engasjert Roar Strand forteller. Han kjenner historien bak hvert eneste kjøretøy

Godvær i Sagen

Besøket denne gangen ble avsluttet i gamlestugu, med kaffi og blautkaku. Der satt vi – sammen med sjåføren på lastebilen som kom med kister, han var også en samler - og diskuterte biler og motorsykler, leste dikt, filosoferte over godheten i livet og løste noen verdensproblemer. Motorhistorie er spennende kultur, og alle vi som driver med dette er unike på hver vår måte.

Citroën, DKW og Opel i solskinn