Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Skoger og Konnerud Historielag og trykket i Historielagsnytt
Noen endringer og tillegg fra den opprinnelige.
Lokalhistorisk statistikk og sosialantropologi på hjul
Konnerud var som alle andre bygder godt introdusert for bilkjøringens gleder og bekymringer på 1960-tallet. Og mange steder var det innslag av noen sære og nærmest eksotiske kjøretøyer som den gang ble sett på som noe møkk, men som i dag er savnede, ettertraktede og verdifulle.
Et slikt savnet kjøretøy er definitivt en Tatra, antagelig med modellbetegnelse T600 Tatraplan. En veldig særpreget sak med hekkmontert luftkjølt boksermotor og med en svær finne fra taket og bakover. Helt unikt for biltypen. Bilen gjorde så stort inntrykk på en guttunge at den med lukkede øyne fortsatt kan ses buldrende oppover Konnerudbakkene. Design og mye støy var eksklusivt for biltypen. Den hørte hjemme i huset som etter hvert fikk adressen Gomperudgata 32, og eieren het kanskje Ingebretsen. Bileieren bodde ikke lenge på Konnerud, så alle spor stopper dessverre. Det var bare en håndfull slike biler i distriktet, og vi vet at den berømte bilopphoggeren Johan Borgen, han som senere i noen år bodde i bakgården hos Hans Kittilsen, han hogg en slik bil. Bilen på Konnerud var blå, det var også bilen som sto hos Johan midt på 1970-tallet. Om det var samme bil vil vi nok aldri finne ut, men utenkelig er det ikke. Kanskje noen av leserne vet mer?
Tatraplan - en særpreget, støyende og vinterkald bil
I Gammelbilposten nr 5 1974 er denne notisen funnet. Er det "vår" bil? Prisene er det intet å si på.
På leting etter denne mystiske bilen sank man ganske dypt ned i statistikkenes berusende verden. Statistikk er interessant og innmari morsomt, og for enkelte av oss kan det stundom lede til noe bortimot utenomjordiske og ekstatiske opplevelser.
Så Gomperudgatas Tatra – det høres nesten ut som navnet på en traverhest – Gomperudgatas Tatra bringer oss inn i hele Konneruds bilstall. Året er begrenset til 1964. Det året bodde det 3,7 millioner mennesker i Norge, i underkant av 2500 av disse med adresse Konnerud. Ser man på SSB’s befolkningspyramide uten å finregne på noe så ser man at antall små snørrunger og gamle giktbrøtne folk er omtrent likt. Da sitter vi igjen med ca 16-1700 mulige førerkortinnehavere. På 1960-tallet hadde de fleste damer fortsatt ikke lært ryggingens edle kunst, ergo mest mannfolk som kjørte bil. Fortsatt uten finregning kan det antas at ca fem hundre av innbyggerne på Konnerud hadde den lille verdifulle boka som ga tillatelse til å erobre verden på fire hjul. I 1964 hadde bygda 322 registrerte biler av ulike typer og merker. I tillegg en haug med motorsykler.
Familen Damli sin vakre 1940 Hudson gjorde tjeneste på Konnerud i 1964. Foto utlånt av Håvard Damli.
I 2026 er det status å bo på Konnerud, og innvånerne har inntekter som overstiger kommunens gjennomsnitt. Slik var det ikke tidligere, heller tendering til det motsatte. Litt av den grunn var det også ganske mange gamle biler oppe på byens tak. Gamle og nyere kjøretøyer representerte i 1964 førtifem ulike merker, hvorav tjueåtte av disse fabrikatene har forsvunnet inn i historiebøkene. Ingen var selvsagt produsert i Kina og ingen hadde elektrisk drift. Det var 62 utgaver av merket Opel, 47 Ford og 37 Folkevogner. Etter krigen og fram til 1960 måtte man ha kjøpetillatelse for å skaffe seg ny bil. Imidlertid hadde Einar Gerhardsen ordnet det slik at det pga fremforhandlede handelsavtaler var unntak for biler produsert i Østblokken. Derfor var innslaget av kommunistbiler betydelig. Det gikk til sammen 41 vogner av merkene Moskvitch, Skoda, Pobeda, Volga, Wartburg, og IFA. De to siste knatrende og illeluktende totaktere.
Konnerud-folk var i det daglige forskånet fra å få nakkesleng på grunn av forbikjøring av luksusbiler. Det fantes ingen, selv om et par av syv Mercedeser kan ha vært i nærheten av kategorien. Noen gamle utgaver av finere biler derimot lagde støvføyke på grusveiene. Det var en Mercury, en Buick, en Chrysler, en DeSoto og en 1938 Oldsmobile - en bil med nydelig design - og muligens noen finere utgaver av Ford, og av Chevrolet-bestanden på femten.
Olav Nilsen drev Gramsborg Landhandleri og hadde en nydelig 1955 Mercury Montclair. Konneruds fineste bil i 1964 selv om den da var ni år gammel. Denne eksisterer fortsatt og eies av familien Ugland. Foto Olav Kvipt.
Statistikkene lar seg ikke skille på personbiler og vare/lastebiler uten større innsats, derfor er en bil en bil i denne sammenhengen. Mange enheter av merkene Ford, Opel og Folkevogn var garantert vare- og lastebiler, likeså noen av de tretten Volvoene og noen av Chevroletene. De sikre yrkeskjøretøyene var to stk Bedford, fem stk Commer og en Fargo. Butikkeier Harald Wikes Land-Rover hører også hjemme i kategorien. De som ellers kan har vært vare- og lastebiler er noen Mercedes-Benz, Studebaker, Standard, Renault, Fiat, Dodge, Austin, Morris og Borgward. En Standard og en Morris registrert som varebiler er med sikkerhet identifiserte, men det kan ha vært flere.
Erik Grinderud sin 1954 Ford Taunus 12M, to-farget blå "Weltkügel" (kalt så pga globusen midt i fronten). En typisk representant for hva som rullet på bygdeveiene på Konnerud i 1964. Bilen ble kjøpt ny på Drammen Motorkompani av stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Reidar Strømdahl fra Skoger. I bakgrunnen NSB's verksted Sundland, den gang en stor og lokalt viktig arbeidsplass der halve Konnerud og hele Gurskauen jobba. Foto utlånt av Erik Grinderud.
Av de mer spesielle merkene man kunne finne i gårdsplasser og vognskjul var Kaiser, Frazer og Panhard. Et eksemplar av hvert, de to første var egentlig samme type bil med ulike navn. Alle disse tre merkene kunne man få kjøpt hos Brage Auto i Nedre Storgate. Merkene Lloyd og Hudson var også representert med bare en bil. Fra to til ti mer eller mindre blanke eller rustne doninger fant vi blant merkene Renault, Standard, Simca, BMW, Peugeot, Triumph, Plymouth, Hillman, Hansa, Vauxhall, Citroën, DKW og Saab. Også her de to siste putrende og stinkende totaktere. Også kalt tusenpruppere. Av de få med BMW-propellen på radiatorkappen er det en som skiller seg ut. En cabriolet fra 1935, en bil som i dag hadde hatt høy verdi. Den endte ikke opp i en klimaregulert garasje med ekte persiske tepper, nei den rusta opp i Blybakken.
Innehaver av Konnerud Skaftefabrikk, Ørnulv Backe sin 1947 Frazer Manhattan.
Foto utlånt av Svein Erik Sandbekk
Kanskje finnes flere av disse bilene fortsatt. Flere enn Olav Nilsens Mercury og den tidligere omtalte Studebaker tilhørende Mathis Kinnerud. Uansett håper forfatteren at lesingen fant gjenkjennelige minner i bakhuet på noen, at noen som ikke har minnene også har funnet det interessant og at atter andre lot seg bergta av statistikkenes grenseløse gleder.
Helt til slutt må tas med at ovenfor nevnte Johan Borgen, han hadde Cadillac, men det var lenge før han kom til Konnerud. Cadillacen flyttet imidlertid inn hos Sverre Røed i Skoger noen år senere.
Arne Hartz sin 1956 Skoda 440 med tilliggende tidstypiske elementer. Biler ble reparert i gårdsplassen med hjelp av naboen og nysgjerrige guttunger. Fruen i huset har hengt opp klesvasken og er sikkert i full gang med andre huslige gjøremål. Foto utlånt av Magnar Hartz, trehjulssyklisten til høyre.
Andre tidstypiske anvendelser av biler hjemmehørende på Konnerud - og alle andre steder - var søndagsturer. Her er det Rolf Rypaas sin 1961 Folkevogn som har brakt familien på utflukt til Vestfold. Foto utlånt av Ola Rypaas.
Antagelig Konneruds mest berømte bil; Martinius Kinnerud sin 1955 Studebaker Champion.
