Penger og dynamitt

YRKET SOM FORSVANT - SKAPSPRENGER

    Vi mennesker er noen utrolig snåle skapninger. Vi lar oss fascinere av banditter og røvere. Jo verre de er jo mer stiger interessen. Ingen har f.eks. mer draget på kvinnfolk enn massemordere. Og kjenner vi en kjeltring så unnlater vi ikke å nevne det. Artikkelforfatteren kan «skryte» av å ha solgt bil til fire forskjellige drapsmenn, en landskjent ransmann, minst én skapsprenger, både bedragere og bedragerinner - og paradoksalt haugevis med politibiler. Tjuver og kjeltringer er vi nok alle sammen når det kommer til stykket. I større eller mindre grad. Er det noen som aldri har jobba eller handla svart? Tviler….. Hvem har aldri snytt på skatten? Hvem har ikke vært på epleslang eller rappa en femmer i pungen til mora si?

    Skapsprengere var i sin tid de mest avanserte lovbrytere som lusket rundt i mørket. I ulike ordbøker står skapsprenger definert som en person som på forbrytersk vis åpner pengeskap ved hjelp av sprengstoff. Skapsprengere må ikke forveksles med skapåpnere. Skapåpnere var litt mer pinglete – de brukte kubein, skjærebrenner og tilsvarende verktøyer.

    Kjell Aukrust anbefalte i sin tid foreldre å pense sine håpefulle inn på en karriere som skapsprenger. Han mente det spesielt passet for litt urolige og spenningssøkende gutter. Han argumenterte bl.a. for at yrket ikke medførte noen diskusjoner med ligningskontoret og dersom man bodde i industritette områder ville det være gode muligheter for å forsørge en familie på aller beste vis. Yrket var også kjent for å ha relativt korte arbeidsdager. Hadde det ikke vært for at pengeskap er et ganske sjeldent møbel på sjefskontorer etter hvert burde faget skapsprenger kanskje fått sin egen linje på videregående skoler på lik linje med enkelte andre gamle yrker.

     Elias Tønnesen var en uler. En mestertyv på linje med Gjest Baardsen. Elias ble født av fattige foreldre utenfor Flekkefjord i 1888, og vokste opp i et miljø preget av fyll og spetakkel. Hans hjem var en samlingsplass for omstreifere og taterfølger. Alle vilde lidenskaber hadde frit spillerum står det å lese. Elias skal ha vært en svært begavet gutt, men oppveksten ga han ikke så mange sjanser. Kriminalitet er ofte en løsning. Tønnesen gikk for å være skapsprengningens oppfinner. Det er neppe tilfelle, men han var en av pionerene i bransjen her til lands. Allerede i 1904 ble han dømt for en haug tyverier, men etter et års tid i fengsel fant politiet en genial løsning på problemet Tønnesen. De ga ham en billett til Amerika og satte banditten på en båt. Her snakker vi om løsningsorienterte myndigheter. Det var bare det at Elias Tønnesen fortalte at han var dømt kriminell ved ankomst USA. Dermed ble han returnert til Norge. Man har problemer med mobile kriminelle nå til dags, men for over hundre år siden opererte Elias over store områder, til og med i Sverige. Etter tre og et halvt år i fengsel tok han seg en Drammens-tur høsten 1913. Hva passet bedre enn å finne et pengeskap? Som tenkt så gjort. Han brøt seg inn på Gulskogen jernbanestasjon og sprengte pengeskapet med dynamitt. For å dempe eksplosjonen brukte han noen postsekker og stasjonsmester G.A. Haraldsens frakk. Mesteren som sov ovenpå merket ingen ting før han kom ned på morgenen. Ingen tvil om at Tønnesen må ha vært flink med dynamitten. Utbyttet av kontanter, frimerker, loddsedler, bankbøker mm ble på ca kr 1.200,- Tilsvarer 73.000,- i nåtidens penger. Allerede dagen etter ble han arrestert av lensmann Strand i Asker etter et alvorlig basketak. Fengselet i Drammen ble neste destinasjon, men der var sikkerheten så dårlig at Elias ble overflyttet til Oslo. Derfra rømte han og fortok noen innbrudd og skapsprengninger før han ble tatt igjen. Etter tips fra polisen i Sverige. Så stor kjendisstatus hadde Elias Tønnesen at Drammen jernbanestasjon var stappfull av folk da forbryteren skulle ankomme for rettsak. Alle ble lurt. Politiet og Tønnesen forlot toget på Bragerøen stasjon. Interessant å lese at gårdbruker Johan Rakkestad fra Rakkestad Øvre i Skotselv satt i juryen. Denne gården eksisterer fortsatt og er eid av Johans oldebarn. Elias Tønnesen ble dømt til fem års fengsel og inntil tredobbel innesperring. Det var første gang i norsk rettspleie at noen ble dømt til straff på ubestemt tid. Ellers kan nevnes at hans bror Ole Johan Tønnesen i 1925 også ble dømt i Drammen. To års fengsel for tyveri. Da hadde han allerede sittet inne i femten år til sammen. Elias Tønnesen møtte veggen bokstavelig talt innenfor murene. I 1919 ble han erklært sinnssyk og døde på Dale Asyl i nærheten av Stavanger i 1950. 62 år gammel. En karriere var over.

    Å holde kostnader nede har alltid vært viktig. I mars 1931 var en dynamittbande på turne i Drammen. De skulle sprenge skap og til det bruket hadde de selvsagt behov for dynamitt. Målet for helgens utflukt var pengeskapet til Drammen Kemnerkontor. Da er det naturlig først å bryte seg inn i kommunens lager. Som tenkt så gjort. Sikkert mange som kunne tenke seg å rane kemneren, men disse karene gjorde virkelighet ut av andres fantasier. Tolv tusen kroner ble utbyttet av smellet. Snaue tre hundre tusen blanke kroner i 2021-verdi. Politiet kjente sitt klientell på den tiden og uttalte at det bare var 15-20 mann i hele landet som var dyktige nok til å utføre den slags sprengninger. Ludvig Jensen Eliassen Grønn hadde overtatt tronen etter Elias Tønnesen og ble kalt skapsprengernes konge. Han var dømt for skapsprengninger både i Ålesund og Haugesund tidligere og hadde sittet inne ti år for disse sakene. Ludvig hadde vært såpass uforsiktig at han lot seg observere i Drammen forut for skapsprengningen på kemnerkontoret. Mistanken falt straks på ham og konstabel Jackwitz dro til Oslo for å lete. Den som leter finner, og herr Grønn ble funnet. Med ny habitt fra topp til tå og bevæpnet med usikret revolver. I et alvorlig basketak blir skapsprengeren arrestert. Arresterte blir også hans medarbeidere i geskjeften. Bård Wåge, en meget farlig herremann ved navn Sverre Bromann, og hans bror Sigurd. Med til historien hører at tredvetallets farligste forbryter i 1934 klarte å rømme fra sikrings-cellen i Møllergaten 19. Akkurat den samme cellen som Tønnesen rømte fra. Friheten til Grønn varte bare tre dager. Da ble han påtruffet av selveste politimester Welhaven ute ved Bundefjorden og han fikk gratis transport tilbake til buret. En av datidens største straffesaker tok til i oktober 1931. Tiltalen lød på haugevis av innbrudd og skapsprengninger over hele Østlandet. Det noe som heter «skomaker, bli ved din lest». Skapsprengerveteranen Ludvig Grønn ble ved sin lest. Han ble tatt på fersken under skapsprengning i Moss i 1953. Sammen med sin lærling, den farlige ransmannen John Madsen. Grønn hadde sine velkjente arbeidsmetoder som var like gode som fingeravtrykk for politiet. Humoristen Kjell Aukrust mente det var gode pensjonsordninger i denne bransjen. Ble du tatt sent i karrieren var alderdommen sikret. Om Ludvig fikk pensjonspoeng for sin virksomhet er vel tvilsomt, men at han levde et liv litt utenom det vanlige er helt sikkert.

    Ikke bare Drammens-raneren Martin Pedersen som lagde underholdning av sin mer eller mindre tragiske livsførsel. Femtiårenes store skapsprengerkonge Anker Rogstad gjorde også det. Mens han satt inne ble han forfatter. En anerkjent sådan også. Han skrev om sitt eget liv. Det var bemerkelsesverdig, men pressen formidler på den tiden at det var meget godt skrevet. Enda en gang ble retten satt i en av landets største og mest omfattende saker. Datoen var 18. januar 1955 og det meldes om trettiåtte kuldegrader i Begnadalen. Varmere i lagmannsretten i Oslo der Anker Rogstad og kompisen hans, leketøysfabrikant Kåre Langbakke måtte svare for 49 tiltalebeslutninger. Vesentlig angjeldende innbrudd og skapsprengninger. Men også for under et innbrudd å ha skutt mot ei vaskekjerring, truffet veska hennes, og slått henne i skallen med skjeftet slik at hun fikk alvorlige hodeskader. En vaktmann skal ved en annen anledning blitt skutt etter. Ikke noen svigermors drøm noen av disse den gang tretti år gamle gangstere. De fikk henholdsvis seks og tre år bak murene. Rogstad holdt det gående noen år til. Er du så heldig å eie ei gammal Folkevogn som en gang har hatt registreringsnummer A-89974 så sitter du på en kriminalhistorisk godbit. Denne bilen leide Rogstad i 1960 av Kjøles Bilutleie i Oslo, dro på tur og sprengte et postkontor. Han ble felt i en påfølgende sak delvis pga malingflak funnet under setet i denne bilen.

    Vi klager på kriminalitet i dag, men det var ikke bare dans på roser for femti til hundre år siden heller. Kriminalpolitiet hadde i mange år en egen skapsprengergruppe. I Bergen var det i en lang periode i gjennomsnitt en skapsprengning eller skapåpning annen hver dag. Gærningene skaut opp pengeskap og hvelv over hele landet. Det hele var en sann plage for bedrifter, banker, postkontorer og politi. Enorme summer ble utbyttet. Utviklingen av moderne bankvesen har skapt store problemer for de som beskjeftiget seg med å sprenge skap, rane banker og postkontorer. Søker man på gamle aviser med stikkord skapsprenger og relaterte vendinger får man over tretti tusen treff……. De aller fleste bandittene er navngitte, så kanskje finner du far eller bestefar om du sjekker.

Til dere unge som vurderer en kriminell karriere – dropp skapsprengning. Lite å hente i disse tider.