Sammen kan de bli en formidabel suksess. Mange særdeles tøffe damer som har tråkket rundt på Tellus, den blå planeten - noen av dem hadde ikke beina på jorda hele tida. Sannsynligvis var de tøffere før enn nå.
Røyka og drakk gjorde mange av dem også.
Vil her presentere og hedre to tusen og ett skikkelige kvinnfolk. Sånn cirka.
I 1942 opplevde USA en akutt mangel på piloter. Man skulle så gjerne frigjøre flyvere til strid andre steder i verden. Så måtte man tenke alternativt. Det var da WASP dukket opp. Women Airforce Service Pilots. Et eksperiment risikovillige jenter meldte seg frivillig som flygere. De måtte faktisk selv betale for opplæringen og fikk liten ære etter krigen. På tross av alle viktige oppgaver de utførte. Kan du i dag forestille deg ei jente på nitten år drar av gårde med et firemotors bombefly? Neppe! Men slik var det altså. De flyvende jentene var tilknyttet baser og fabrikker og var de første til å fly en ny maskin. Oppgaven deres var å fly maskinene i transit rundt til baser hvorfra skarpe oppdrag ble utført. De fungerte også som testflygere på maskiner som hadde vært inne til reparasjoner. Ikke nok med det, de trakk flygende mål slik at bakkemannskapene kunne trene på å skyte ned fly. Sikkert i overkant spennende å trekke et liksomfly og vite at på bakken var det noen som skulle skyte på det. Med skarpt selvsagt. Tenk om de siktet på feil fly………. Navigasjon lærte de ikke, de fikk kart og kompass. Det fikk holde, samme utstyr som en orienteringsløper altså. Noen lærte på egenhånd å navigere og begynte etter hvert også med nattflyging. Godt 1100 damer utførte i USA disse tjenestene fra 1942 og et par år framover. 36 av dem ofret livet. De fløy alle slags maskiner, speiderfly, jagere, transportfly, bombefly og alt mulig annet rart. Ved en liten seremoni i 1944 sa sjefen for U.S. Army Air Forces at han til å begynne med var sterkt i tvil om ei jente klarte å håndtere en tung B-17 i dårlig vær, men innrømte at disse tøffe damene var like gode flyvere som karene.
I England var det allerede i 1940 åtte jenter som ble trent opp til å bli piloter. I løpet av krigen ble de 168, pluss at de fikk selskap av bl.a. 25 amerikanerinner og fire fra New Zealand. Til og fra fabrikker, verksteder og baser fløy disse damene opptil seks forskjellige flytyper hver eneste dag. I lunefullt britisk vær. Ved et fullført oppdrag visste de ikke hva slags maskin de skulle ha på neste tur. Piloten Molly Rose fløy trettiseks forskjellige flytyper i løpet av krigen. Neppe en nålevende pilot som har gjort det. Tretten dager på, og to dager fri må vel kunne kalles seige økter. Selvsagt var det ikke bare kvinner som bedrev denne virksomheten. I England var det også ca 1200 menn som drev med det samme. Skal vi bruke ren statistikk kan vi tenke at hver og en av dem hentet 14-15 av 20.000 nye Supermarine Spitfires på fabrikkene og fordelte dem rundt. Disse jentene fikk ikke noe farevarsel da det kom tre centimeter snø eller ei vindkule. Neida. Tøft for de som hadde ei mor eller bestemor som hadde vært med på dette. Tenke seg en samtale mellom et par karer i dag: «hva dreiv bestemora di med? Hu var vel husmor. Og di? Hu var pilot på bombefly…………..»
Amelia Earhart fra Atchinson i Kansas er nok til evig tid den mest kjente kvinnelige piloten. Et eventyrlystent kvinnfolk som ble rammet av spanskesyken i 1918. I disse virustider er det viktig å nevne sånt. I tjueårene lærte hun seg å fly og da Charles Lindbergh som den første i verden fløy solo over Atlanterhavet i 1927 bestemte hun seg for å bli første kvinne som gjorde samme turen. I 1928 ble hun stor kjendis da hun ble med Wilmer Stultz og Louis Gordon som passasjer på en slik reise. Amelia drev med konkurranseflyging og ble blant annet første jente som fløy solo over det amerikanske kontinent og hadde slett ikke glemt målet om en ensom transatlantisk flytur. Den norsk-amerikanske piloten Bernt Balchen hjalp henne med å klargjøre en Lockheed Vega 5B for turen. Han fungerte samtidig som en slags pressekontakt for henne. På morgenen 20. mai 1932 dro trettifire år gamle Amelia fra Newfoundland. Nær på femten timer senere landet hun i Nord-Irland. Så kan vi tenke oss hvordan ensomheten river i deg på en slik tur. Hun visste jo ikke om hun ville overleve. Hvordan hadde hun det oppi denne lille sigaren av et fly? Hva gjorde hun om krampa kom i beina? Eller ble dritatreng? Hun var sikkert både trøtt og sliten og lei, men glad når det var gjennomført. Kjendis-statusen ble elevert med flerfoldige hakk og hun mottok heder og ære fra det amerikanske folket, fra president Herbert Hoover og den franske regjeringen. For å nevne noe. Amelia ble forresten god venninne med en annen av verdens sterke kvinner, Eleanor Rooesvelt. Så er det jo gjerne sånn for gærninger av begge kjønn, at strikken ofte blir strukket for langt og ryker. Amelia satte seg stadig nye mål og i 1937 entret hun en maskin av typen Lockheed Model 10-E Electra. Sammen med sin navigatør Fred Noonan skulle hun bli første kvinne som fløy jorda rundt. Det gikk av ukjente årsaker dritt. Et eller annet sted i nærheten av den øde Howland Island midt uti Stillehavet styrtet fly og mannskap. Aldri ble de funnet, men helt opp til dags dato har det blitt funnet rester av det man mener må ha vært Amelias fly. Et førti år gammelt begivenhetsrikt liv fikk en brå slutt.
USA’s åttende president Martin Van Burens etterkommere, søstrene Augusta og Adeline Van Buren skal man heller ikke kimse av. Året var 1916, søstrene var trettito og tjuesju år gamle. Det var en krig i gang og jentene ville bevise at de var like gode motorsykkelspeidere som hvilken som helst mann. Det var slett ikke noen frøkenekspedisjon de la ut på. Skulle det være så skulle det være. De skulle kjøre tvers over det amerikanske kontinentet. Samme ferden som Amelia Earhart skulle fly solo noen år senere. De besteg hver sin 1000ccm Indian Power Plus. Omtrent samme type sykkel som Bør Børson hadde.* En ting var å legge ut på en slik utflukt, noe aldeles mye verre var det at de var ikledd militære herreklær. Bekledningen var årsaken til at de ble arrestert flerfoldige ganger under turen. Fra New York og ned til Mexicos grense syd i California brukte de to måneder og to dager. Turen var som alle kan tenke seg særdeles strabasiøs. Ikke bare moralvoktende sheriffer i fleng, men også høye fjell, villmark og krøtterstier gjorde sitt for å skape problemer. I moderne tider er bakkeløpet opp fjellet Pikes Peak en velkjent happening, men hvem var de første motoriserte damene på toppen av fjellet? Selvsagt Augusta og Adeline Van Buren. Andre bagateller som å kjøre seg bort i Californias gloheite ørkenstrøk og tekniske utfordringer stoppet dem heller ikke. Dritkule og knalltøffe kjerringer. Noe innpass i hæren fikk de ikke, og kvinnelig stemmerett som de også kjempet for kom først fire år senere. Hva ble det av søstrene? Adeline ble jurist og foreleser på universitet. Augusta fortsatte sine eventyr. Hun ble pilot og tilhørte kretsen av kvinnelige flygere i miljøet rundt nettopp Amelia Earhart.
Hvem av dere lesere kan forresten tenke dere et par måneders offroad-tur på et tungt beist av en motorsykkel? Uten GPS, uten telefon, med lite forsyninger og dårlig utstyr.
Når vi først er på Pikes Peak er det umulig å komme utenom Michèle Mouton. Et av verdens raskeste kvinnemennesker. Michèle kjørte opp fjellet sekstini år etter Van Buren-jentene. Ikke bare kjørte hun fort opp fjellsiden, hun kjørte fortere enn noen andre hadde gjort det noensinne. Micèle Mouton var aktiv rallyfører i 1970- og 80-årene. Den gang rally var på sitt aller råeste med Gruppe B-biler. Gruppe B var først og fremst for fabrikkteam. Det var et enkelt regelverk med svært få begrensninger. Effekten var skyhøy, farten likedan i disse monstrene av noen biler. Det var her Audi Quattro gjorde sin entre og skapte problemer for blant andre Ford, Lancia, Peugeot, Opel , Austin og Renault. Tøffere har det aldri vært og kommer aldri til å bli. En orgie av fart, party, mye moro og ikke minst mye lyd. Og ulykker. Gruppe B ble for farlig og eksisterte bare fra 1982 til 1988. Som de andre damene i denne artikkelen beveget også Michèle Mouton seg inn på herrenes domener og herja med mang en spradebasses stolthet. Karer som Ari Vatanen og Walter Røhrl var ingen gode tapere og bli slått av et kvinnfolk skulle de aldri kunne bli. Men det ble de ja. Damen fra Grasse i Frankrike ble med Fiat nummer to sammenlagt i det europeiske rallymesterskapet i 1977. Nummer to ble hun også sammenlagt i World Rally Championship 1982 med Audi Quattro. Til sammen kjørte hun femti rallyløp, vant fire WRC-løp og var på pallen i fem andre i sin karriere, men når Gruppe-B og superbilene ble fjernet la hun opp. Offisielt fordi hun ville satse på mer sivilisert arbeid og familie, men for alt vi vet syntes hun kanskje at de nye reglementene gjorde at alt ble for kjedelig. Det kan vi bare spekulere i. Foruten Audi Quattro rattet hun godsaker som Alpine-Renault, Autobianchi A112 Abarth, Fiat 131 Abarth, Lancia Stratos og Peugeot 205 Turbo 16.
Ellers var det Junko Tabei som i 1975 var første kvinne på toppen av Mount Everest.
677 andre klin gærne damer har pr desember 2021 tatt samme spaserturen.
Fantastisk moro med tøffe damer. Noen tunger påstår at verden består av minst 70% kjerringer. Av begge kjønn. Svært få av dem når disse omskrevne superkvinnene så mye som opp til anklene.
Den fengende musikken i videoen om Michèle Mouton står det finske jentebandet I'Dees for, med den passende tittelen "Brave and optimistic girl". En anmelder mener dette ikke er en sang, men et mesterverk. Bedøm selv.
De ser i alle fall passe gærne ut, men så er de jo finske også da..............
